Derfor er jeg anonym.

Derfor er jeg anonym, fordi jeg er sinna og opprørt ;)

Det foregår en debatt i disse dager i kjølevannet av terror angrepet 22.7, om kommunikasjon mellom mennesker på Internett. Media ser ut til å gå igjennom en pubertal periode, hvor de ikke helt klarer å finne seg selv og sine synspunkter i møte med det frie ord. Men det er helt naturlig, det vil alltid være vanskelig når mediaverden møter den virkelige verden, når den politiske verden møter den virkelige verden. Slik man kunne se i England da Gordon Brown fikk et spørsmål han syntes var ubehagelig, av en eldre kvinne som var bekymret for den demografiske forandringen i landet. Den samme type demografiske forandring som foregår her til lands. Dessverre for Gordon Brown, hadde han fortsatt mikrofon på seg, og det hele ble en pinlig affære.

Med internettet har vår sivilisasjon fått en meningsutveksling vi ikke har sett maken til i vår skriftlige historie. Mange mener at dette er en sunn, fornuftig og naturlig utvikling, mens andre mener at det er skadelig at man tvinges til å møte den verden man faktisk er en del av. Jeg innbiller meg at hvis man feks er professor i sosialantropologi på Blindern, så vil det at Jørgen Hattemaker har en (gratis!) talestol, virke særdeles truende.

Så, hvorfor er jeg anonym, tåler ikke mine meninger dagens lys? Vel, svaret er nei, men ikke av de grunner du først skulle tro. Personlig er jeg apolitisk, det er umulig å være politisk så lenge vi ikke har mer direkte demokrati. De fleste partier har noe på programmet som jeg er enig i, men de har også mye jeg er uenig i. For eksempel, når SV hevdet at de skulle satse på miljø, kunne jeg godt ha stemt på de, hvis de ikke hadde vært for at man da ville få med en haug med....hva slags utrykk skal jeg bruke? Vanligvis så omtaler man denne type mennesker for ekstremister, men av en eller annen grunn kalles de for radikale når de tilhører venstresiden. Ok, man får med en haug med venstreradikale på kjøpet. Dette er noe jeg jeg ikke kunne tenke meg, så derfor stemmer jeg ikke SV. Og av samme grunn stemmer jeg heller ikke på noen av de andre partiene. Så, nå vet du at jeg er apolitisk, men jeg skal tillate meg å ta på meg min FRP hatt, bare for å vise hvorfor anonymitet er å foretrekke fremfor det å skrive under fullt navn. Det skal nevnes, for ærlighetens skyld, at mine sympatier ligger godt plassert på borgerlig side. Jeg kommer riktig nok fra en familie med historiske bånd til arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsen, men det partiet eksistere ikke lenger, og det vil derfor være unaturlig å legge ingen min lojalitet der.

Hvem er disse som stemmer FRP, og hvem er deres ledere? Denne eksotiske og underlige rase av mennesker, hva vet vi om de? Aftenposten, Dagbladet og andre aviser kan informere oss om at de er Harry, de har lav inntekt og lav utdannelse. Mange er minstepensjonister. Med andre ord, en type mennesker som en gang utgjorde ryggraden til Arbeiderpartiet. Videre går de i grilldress, drar på camping ferie, og generelt sett representerer de en kultur som journalister, politikere og sosialantropologer åpenbart ser ned på. Det er i alle fall det inntrykket jeg sitter igjen med, og i følge kommentarfeltene i nettavisene, er ikke jeg den eneste. Det er ikke måte på hvor mye dette ropes fra hustakene. En velkjent, kommunistisk blogger har skrevet en bok om emnet, og slik jeg har forstår, en oppskrift på demagogi som skal kunne hjelpe deg med å argumentere mot en hver som måtte ha sympati for dette partiet, som til tider er landets nest største. Denne boken kostet siste gang jeg sjekket, 29 kroner på nett. Så da, tilbake til FRP. Disse FRP’erne, eller ”frepperne” som de kalles i nettavisenes kommentarfelter er ikke å finne blant rødvinssupere, bortsett fra ledelsen da. Ifølge diverse politikere består ledelsen av en gjeng rike kapitalister som vil ødelegge velferdsstaten, de vil visstnok ta Norge 50 år tilbake i tid, akkurat som om Norge var så ille 50 år tilbake. Det finnes til og med store politiske aktører, som er overbevist om ar FRP har et eget språk, og har derfor dedikert tid og penger til å knekke denne koden. Denne ”FRP” koden. Hvem vil stå frem med navn og fortelle om at de har sympatier med dette partiet?

Etter terrorangrepet 22.7, like etter faktisk, ble FRP’s Siv Jensen konfrontert med det faktum at Anders Behring Breivik hadde vært medlem av FPU. Jeg presiserer, hadde vært medlem. Breivik skrev i sitt manifest, at han forlot FPU da han ikke kunne finne en felles plattform med de. At de ikke var radik….ekstreme nok for han. Dette var noe media, som er så til de grader venstrehellende, ignorerte. Reportere spurte til og med FRP ledelsen om hvordan FRP kunne være sikre på at det ikke fantes flere elementer i partiet ala Breivik. Noe som vitner om hva slags sørgelig forfatning Norsk journalistikk befinner seg i. FRP er virkelig kjærringa mot strømmen.

Ja det er vanskelig å være dissident i disse dager, media spør seg selv hva de skal tillate av nettdebatt, og mellom linjene kan man lese at dissidens mot den kursen landet har hatt de siste 30 årene, er på linje med Anders Breiviks synspunkter. Å være bekymret for dette massive eksperimentet vi kaller det nye vi, ja det er som å banne i kirken. Stiller man spørsmål så tar det ikke lang tid før man forbindes med ekstremisme. Hvis man våger å vise noen slags for for dissidens, faktabasert eller ikke, ja da skal man få. Begreper og stempler som fremmedfrykt og islamofobi deles ut som om de skulle ha vært gratis. En helt vanlig person, uten spesielt sterke meninger, kan oppleve å stemples som rasist, hvis han eller hun bryter med de sannheter som presteskapet i pressen og sosialdemokratiet har skrevet ned. I møte med disse to, spiller fakta liten rolle. Politikere forholder seg ikke til fakta. De har aldri gjort det, og kommer heller ikke til å gjøre det. Fakta og politikk, er som olje og vann, de går ikke an å blande. Så derfor sitter jeg der bak dataskjermen, og taster i vei mine frustrerte og sinna tanker, og jeg opplever at flere og flere deler mine synspunkter. Faktisk, hvis man går inn på hvem som helst nettavis, og ser på avstemninger og kommentarfelt ang innvandring og de store demografiske forandringene vi ser i dag, så vil man faktisk se at dissidentene er i flertall. Men til tross for at vi er i flertall, så er det ingen som taler vår sak i media. Mest oppmerksomhet gis til demagogene.

Derfor er jeg anonym, fordi jeg ikke orker all den stigmatisering, trakasering og mobbing man utsettes for hvis man viser dissidens. Jeg vet at mange deler mine synspunkter, til og med mange som tilhører den såkalte elite. Mine tanker går derfor til slutt til den avdøde Steinar Lem, som delte mange av mine synspunkter ang. det vi i dag er vitne til, men som ikke kunne stå frem før han ikke hadde noe igjen å tape.

Reflekterer på det, hvis du kan.